«Astronomi er det eneste emnet i læreboka jeg kan undervise, uten å måtte svare på spørsmål om hvorfor de trenger å lære det» sa en lærer til meg en gang. I ettertid har det fått meg til å tenke. For når jeg spør meg selv ærlig, om jeg har hatt stor nytte av å kunne så mye om astronomi som jeg gjør, er svaret nei. Det har i hvert fall ikke direkte nyttig eller avgjørende for mitt liv.
Saken er at astronomi har noe som appellerer til oss alle, med sine store eksistensielle spørsmål og fascinerende historier. Verdensrommet har god plass til fantasi, og selv om forskerne har kommet langt i å forklare verdensrommet, er det mye som inviterer til nye, gode historier som man kan dikte opp selv. Og disse historiene vi dikter opp kan, i noen tilfeller, vise seg å være sanne!
La barna få prøve selv
Elever lærer med hele sanseapparatet. Ikke bare øynene som leser, ørene som lytter, eller intellektet som bearbeider og lagrer. Elever lærer med lek og fantasi, med henda og noen ganger med hele kroppen. Når en skoleklasse vil lære om verdensrommet, vil de SE verdensrommet. De vil TA på verdensrommet, og hadde de hatt lang nok tunge hadde de helt sikkert villet SMAKE på verdensrommet.
Når barn får se gjennom et teleskop, er det ingen av de som sier at «bildet av planeten ble større». De sier «planeten ble større» eller «planeten kom nærmere». Den(!) kom nærmere…
Det er i slike herlige øyeblikk vi voksne pleier å bryte av å si: «Vær forsiktig med det dyre teleskopet, så du ikke ødelegger det.». Men hadde det vært mulig å finne teleskoper som tåler en utrent hånd. I mange tilfeller jeg kjenner til, er svaret NEI. Teleskopene er laget av voksne, for voksne med forståelse for finmekanikk og hva det koster å reparere et teleskop.
Teleskoper for apekatter
Men det finnes teleskoper som tåler et barn. Ja, jeg har til og med sett teleskoper som tåler «et busslass med apekatter», som har sittet stille i to timer, og akkurat sluppet ut! Jeg stod der med hjertet i halsen og så de håndtere teleskopene som ville apekatter. Men fremfor å stanse de ville jeg gi dem en sjanse. Og det jeg opplevde, har endret mitt syn på barn og teleskoper siden.
Det finnes teleskoper som har mekaniske innretninger som slipper taket i finmotorikken, når man tar for hardt i det. Og jeg har sett et teleskop falle 2 meter rett ned i bakken, og fungere like fint etterpå (OBS ikke prøv det hjemme). Men siden ingen av mine amatørastronomivenner tror meg når jeg forteller dette, så da må jeg gå grundigere til verks. Jeg må vise det! Og jeg vil skrive om det.
Når en lærer spurte meg om hjelp til å skaffe teleskoper til sin skole, oppdaget jeg at de teleskopene jeg kjente, ikke lenger var mulig å få tak i. Det var altså på tide å oppdatere seg. I mylderet av teleskoper som finnes på markedet, vil jeg lese om alle, prøve de fleste, og etterpå vil jeg lage min egen kåring: Hvilket teleskop er det beste for apekatter?
Noen premisser er jeg nødt til å sette før jeg begynner, for at dette ikke skal ta hele året:
- De skal være enkle å bruke. Mine barn får bli med i test-panelet, og kikkerten er «god nok» om de klarer å finne Jupiter eller Saturn på egen hånd.
- Det skal være god kvalitet på bildene. De trenger ikke være rå, men for en som aldri har sett i et teleskop, skal bildene skrike «WOW».
- Teleskopene må være passe store, gjerne mulig å legge i et lite bagasjerom, lagre i en liten stue eller få plass i sekken.
- De må tåle «vanlig» håndtering. Dersom deler knekker under vanlig bruk, er de ute av kåringen. Om de overlever skikkelig dumme uhell, får de en stor stjerne i margen!
- Og de skal være rimelige. Ikke superbillig, ikke superdyr, men akkurat passe og midt på treet.
Jeg er på jakt etter det beste, helt vanlige, teleskopet. Et teleskop som tåler en hel lærevillig skoleklasse!
