Mars og Venus møter månen i juli

Noen av de mest lyssterke objektene på nattehimmelen har navn som stammer fra romersk mytologi. Mars og Venus har fascinert mennesker i tusenvis av år, lenge før teleskopet ble oppfunnet. De beveget seg mellom stjernene på en måte som skilte dem fra resten av himmelen, og derfor ble de sett på som vandrende guddommer.

I juli får vi en fin anledning til å bli kjent med disse to planetene. Den 12. juli passerer månen nær Mars på kveldshimmelen, og fem dager senere, den 17. juli, står månen tett ved Venus på morgenhimmelen. Slike nærpasseringer gjør det ekstra enkelt å finne planetene, samtidig som de minner oss om hvordan astronomi og mytologi har vært tett knyttet sammen gjennom historien.

De vandrende stjernene

For oldtidens mennesker virket de fleste stjernene uforanderlige. Stjernebildene beholdt de samme formene natt etter natt, år etter år. Men noen få lyssterke objekter oppførte seg annerledes. De flyttet seg gradvis mellom stjernene og fikk derfor navnet «planeter», fra det greske ordet planetes, som betyr «vandrere».

Før teleskopets tid kjente menneskene til fem slike planeter: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Alle var godt synlige uten hjelpemidler, og alle fikk navn etter viktige romerske guder.

Krigsguden

At Mars er oppkalt etter krigsguden er lett å forstå dersom man ser på planeten med egne øyne. Den har ofte en tydelig rødlig farge, som minner om blod og ild. For romerne var dette et naturlig symbol på krig.

Blir kjent på nattehimmelen

Astrokurs med Astronomen

Lær å bruke teleskoper og å ta bilder av verdensrommet. På våre kurs trenger du ingen forkunnskaper - bare nysgjerrighet! Meld deg på og bli med når våre astronomer gir deg en innføring i universets kuleste hobby!

Mars var en av de viktigste gudene i Romerriket. Han var beskytter av soldater, men også en gud for styrke, mot og statens makt. Ifølge myten var han far til Romulus og Remus, tvillingene som grunnla Roma. Dermed ble Mars også sett på som en slags stamfar for hele den romerske sivilisasjonen.

Den røde fargen skyldes selvfølgelig ikke blod. Overflaten på Mars er rik på jernoksid, det samme stoffet vi kjenner som rust. Når sollyset reflekteres fra det støvrike landskapet, får planeten sitt karakteristiske røde skjær.

I dag vet vi at Mars er en kald ørkenverden med enorme vulkaner, dype kløfter og spor etter elver og innsjøer som eksisterte for milliarder av år siden. Nettopp derfor er Mars blitt det viktigste målet i jakten på spor etter tidligere liv utenfor jorda.

Kjærlighetens gudinne

Mens Mars gløder svakt rødt, dominerer Venus himmelen med et intenst hvitt lys. Det er det klart lyseste objektet på nattehimmelen etter månen og kan ofte sees selv før solen har gått ned eller etter at den har stått opp.

Denne blendende skjønnheten gjorde at romerne knyttet planeten til Venus, gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet.

I romersk mytologi var Venus mor til helten Aeneas, som ifølge legenden var stamfar til romerne. Dermed hadde også hun en sentral plass i fortellingene om Romerrikets opprinnelse.

Det er lett å forstå hvorfor planeten fikk dette navnet. Venus skinner sterkere enn noen annen planet, og dens rolige, hvite lys gjør den til et av himmelens vakreste syn.

Ironisk nok skjuler det vakre ytre en av Solsystemets mest ekstreme verdener. Under de tykke skyene er temperaturen høy nok til å smelte bly, og atmosfæren består nesten utelukkende av karbondioksid, med et trykk som er rundt 90 ganger så høyt som ved havnivå på jorda. Dette er en verden vi mennesker aldri kunne ha overlevd i.

Fra greske til romerske guder

Romerne var ikke de første som ga planetene navn. De bygget videre på gresk astronomi, som igjen hadde hentet mye kunnskap fra Babylon.

Grekerne kalte den røde planeten Ares, krigsguden, mens den klare morgen- og aftenstjernen ble knyttet til Afrodite, kjærlighetsgudinnen. Da romerne tok i bruk de greske forestillingene, erstattet de ganske enkelt gudenavnene med sine egne. Ares ble til Mars, og Afrodite ble til Venus.

Navnene har overlevd i mer enn to tusen år og brukes fortsatt av astronomer over hele verden.

Månens himmelske møter i juli

Om kvelden 12. juli står månen nær Mars på himmelen. Selv om de ser ut til å ligge tett sammen, er det bare et perspektivfenomen.

Månen befinner seg omtrent 384 000 kilometer fra jorda, mens Mars på dette tidspunktet ligger mange titalls millioner kilometer unna. Likevel ser de ut til å møtes på himmelkulen.

Slike nærpasseringer gjør det enkelt å finne Mars. Månen fungerer nærmest som en pekepinn. Se mot månen etter at mørket har falt på, så vil Mars være lett å få øye på som en svakere, rødlig prikk i nærheten.

Fem dager senere, om morgenen 17. juli, står månen nær Venus.

Denne sammenstillingen blir ekstra vakker fordi Venus er så lyssterk. Den kan ofte sees selv gjennom morgengryet, lenge før de fleste andre stjerner forsvinner i dagslyset.

Den slanke månesigden ved siden av den blendende planeten har inspirert mennesker gjennom årtusener. Mange kulturer har tolket slike møter som varsler eller guddommelige tegn. I dag vet vi at det bare er himmelmekanikk, men opplevelsen er ikke blitt mindre imponerende av den grunn.

Når mytologi blir vitenskap

Selv om vi i dag kjenner planetenes sanne natur, lever de gamle navnene videre. Mars er ikke lenger en krigsgud, men en steinplanet som undersøkes av roboter og kanskje en dag av mennesker. Venus er ikke en gudinne, men en ekstrem drivhusverden som gir forskerne viktig kunnskap om hvordan planeter utvikler seg.

Likevel minner navnene oss om hvordan mennesker alltid har forsøkt å forstå universet. Først gjennom fortellinger om guder og helter, senere gjennom observasjoner, matematikk og romsonder.