Oriontåken – stjernesmia over vinternatten
Oriontåken M42 er et av de få dype himmelobjektene som virkelig kan begeistre alle, enten man ser den fra en mørklagt fjellside eller fra en
Oriontåken M42 er et av de få dype himmelobjektene som virkelig kan begeistre alle, enten man ser den fra en mørklagt fjellside eller fra en bakgård midt i byen. Tåken ligger i Orions sverd, som henger under det velkjente beltet med tre stjerner på rekke. Fra gammelt av ble den beskrevet som en diffus flekk, nesten som om stjernelys hadde begynt å lekke ut. I dag vet vi at dette er en enorm stjernesmie, en glødende sky av gass og støv der soler tennes.
Det er akkuratt dette som gjør Oriontåken til et perfekt møtepunkt mellom vitenskap og opplevelse. Her kan du gå fra det blotte øyet til teleskopobservasjon og videre til astrofotografering, alt på samme objekt.
I sentrum av tåken ligger Trapezklyngen, fire runde og intense stjerner som pumper ut enorme mengder energi. Gassen rundt dem lyser fordi ultrafiolett stråling fra disse stjernene får hydrogenet til å gløde. Det er ganske fascinerende at det vi ser som en fargerik sky i fotografier egentlig er flere lysår med materialer som kolliderer, klumper seg sammen og danner nye solsystemer.
M42 er bare én del av et større kompleks som slynger seg gjennom Orion. Hele strukturen er så enorm at hvis øynene våre hadde vært hundre ganger mer følsomme, ville store deler av himmelen i dette området sett ut som et maleri.
Orion er et vinterstjernebilde på den nordlige halvkule. I januar og februar står det høyt på himmelen etter solnedgang. De tre beltestjernene er enkle å få øye på, og like under dem finner du sverdet. Midt i dette sverdet ligger en litt diffus flekk. Dette er Oriontåken.
Fra et lysforurenset område i en by er den fremdeles synlig, selv om den kan se svakere ut. Et lite hopp ut av byen, eller til og med til en parkeringsplass med litt mindre gatelys, kan gjøre en merkbar forskjell.
Uten optikk blir Oriontåken en svak, litt uklar klump midt i sverdet. Det kan virke beskjedent, men det er et lite mirakel at du faktisk ser lys som startet sin reise da Egypts pyramider var relativt nye.
Et lite triks er å bruke sidesynet. Øynene våre er mer lysfølsomme i utkanten av synsfeltet, så ved å se litt på siden av tåken øker du sjansen for å se den tydeligere.
Observasjoner gjennom teleskop avslører ulike detaljer, avhengig av hvilket teleskop du bruker. Et linseteleskop med lav forstørrelse gir deg gode kontraster, mens et større speilteleskop begynner å vise gjennkjennelige detaljer rundt Trapezklyngen. Den karakteristiske “vingeformen” fremtrer når teleskopet samler nok lys. Selv da vil fargene utebli for øyet, for synsnervene våre er rett og slett for trege i svakt lys. Tåken vil fremstå som grå eller svakt sølvaktig.
Mobilkameraene de siste årene har blitt overraskende gode. Oriontåken er et flott motiv fordi den er stor og lyssterk, og den tåler både eksperimentering og læring.
En mobil kan brukes på to måter. Du kan fotografere direkte gjennom et teleskop ved å holde kameraet rett inn mot okularet. Det krever litt tålmodighet for å få objektet i sentrum, og vibrasjoner gjør det utfordrende. Et enkelt mobilfeste til teleskopet gjør en enorm forskjell.
Moderne mobiltelefoner har også nattmodus. Hvis du peker mobilen mot himmelen og setter den på et stativ, kan den samle nok lys til å fange Oriontåken som et svakt, skyformet objekt. Det er ganske tilfredsstillende å se at mobilen kan finne strukturer som øyet selv ikke ser.
Med et vanlig kamera og et lyssterkt objektiv kan du lage imponerende bilder av Oriontåken uten teleskop. Et 50 mm objektiv, eller noe rundt 85 mm, fanger en stor del av Orion og gir et tydelig bilde av sverdet og tåken.
Du trenger kun tre ting: et stativ, manuell fokus og eksponeringstid som ikke er for lang. Rundt fem til ti sekunder pleier å fungere fint. Lengre tid vil gi stjernespor om du ikke bruker en tracker. ISO kan ligge høyt, gjerne mellom 800 og 3200. Eksperimentér gjerne; himmelen er et levende motiv.
Når du kobler kameraet direkte til et teleskop, blir teleskopet et objektiv med en brennvidde som plutselig kan være 500, 800 eller 1200 mm. Med en motorisert montering som følger jordrotasjonen, kan du ta lengre eksponeringer og hente frem detaljer som aldri ville vært synlige i okularet.
Dette er også øyeblikket hvor Oriontåken begynner å vise farger. Hydrogenet gløder i rødt, mens de varmeste områdene får et blålig skjær. Selv en relativt kort eksponering på tretti sekunder kan avsløre spiraler, buer og hulrom.
Astrofotografer som virkelig vil dykke dypere bruker mange bilder tatt etter hverandre, og kombinerer dem i etterbehandling for å øke signalstyrken. Oriontåken er en av de mest takknemlige startobjektene for slike teknikker.
Oriontåken er et av himmelens mest inkluderende objekter. Den er synlig uten hjelpemidler, vakker i en kikkert, spennende i et lite teleskop og full av detaljer for de som fotograferer. Det er sjelden et astronomisk objekt passer like godt for nybegynnere og viderekomne, men her finnes det alltid noe nytt å hente.
Den kommer tilbake hver vinter, så det er mulig å følge den år etter år. Du kan ta dine første bilder nå og forbedre dem neste sesong. Du kan gi deg selv tid til å utvikle blikket, og etter hvert se strukturer du ikke visste var der.
Hvis du har et kamera, har du alt du trenger for å starte med astrofoto
Finn ut mer
Oriontåken M42 er et av de få dype himmelobjektene som virkelig kan begeistre alle, enten man ser den fra en mørklagt fjellside eller fra en
På kvelden 30. januar 2026 vil månen, som ferdes i sin bane rundt jorda, gli nær den gnistrende planeten Jupiter på nattehimmelen. Dette er ikke
Når vi snakker om at månen «møter» en planet, handler det om et perspektivspill: sett fra jorden vil to himmelobjekter se ut til å være
I januar 2026 inntar Jupiter en av sine mest publikumsvennlige posisjoner på himmelen. Planeten er i opposisjon, et astronomisk begrep som i praksis betyr at
Geminidene er en av årets mest intense meteorsvermer og et av de sterkeste naturlige fyrverkeriene nattehimmelen har å by på. Hver desember fyker små støvkorn
